I juridisk forstand har kulturminner en definert status av Riksantikvaren, og dette danner utgangspunkt for presentasjonen her. I videre forstand kan man betrakte alle spor etter teknisk og industriell historie som kulturminner, men uten at det ligger krav til vern eller restriksjoner i bruken av bygninger eller anlegg.
Mange av dagens industrimuseer er lokalisert i tildigere industrianlegg som i seg selv er kulturminner. Å holde industrianlegget i operativ stand for demonstrasjon av industriproduksjonen er en sentral oppgave for mange industrimuseer. Andre bevarer bygningsmassene og anvender dem til mer generelle museumsformål.
Et teknisk industrielt kulturminne, som for eksempel i tilfellet med Ekofisk-feltet, kan også betraktes mer som et dokumentasjonsprosjekt enn et rent bevaringsprosjekt. Oljeinstallasjonene i Nordsjøen skal i stor grad demonteres og fjernes fra stedet, og bevaringen av Ekofisk som kulturminne blir i form av grundig dokumentasjon gjennom bilder, tekster, kart, grafiske fremstillinger, film, medieoppslag osv.
Av faste industrianlegg som i dag har spesiell status som industriminner, dvs. at de har fått spesiell oppfølging og bevilgninger for å bevares som anlegg, er det 10 tidligere anlegg: Fetsund lenser i Akershus, Folldal gruver i Folldal, Kistefos Træsliberi, Klevfos Cellulose- & Papirfabrikk, Neptun sildoljefabrikk på Melbu i Vesterålen, Næs Jernverk i Aust-Agder, Sjølingstad Uldvarefabrik, Salhus Tricotagefabrik i Bergen, Spillum Dampsag & Høvleri i Namsos og Tyssedal kraftverk i Hardanger.
