I 1908 startet den 1. mineralvannfabrikken på Rjukan som het "Gausta mineralvand" som holdt til på Øvre Øverland gård. Fabrikken ble startet opp av svensken R. Bergstrøm, som kom til Rjukan som anleggsarbeider på Hydro. Senere flyttet han fabrikk og utstyr til Nedre Øverland gård hvor kildevannet hadde en bedre kvalitet. Varene ble kjørt ut med hest og kjerre til Miland og Fagerstrand i Tinn kommune. Etter noen år solgte Bergstrøm fabrikken til Olaf Stranderud og Gunnulf Tveito som kalte mineralvannproduksjonen "Såheim Mineralvandfabrikk" og hadde lokaler i Sam Eydesgt. 331, i kjelleren til en tidligere møbelbutikk. I 1918 flyttet Gunnulf Tveito mineralvannfabrikken til Tveito og i 1923 kjøpte Nils Leidal lokaler og utstyr og kalte det "Rjukan Mineralvandfabrikk". Tomten her hadde også eget kildevann som ble brukt til brusen mens kullsyren kom fra Hydro. Det meste av produksjonen ble gjort manuelt. Etikketene ble limt på for hånd mens korkemaskinen var halvautomatisk og hadde fotpedal. Nils Leidal laget en vasketrommel til vasking av flasker. Her ble flaskene lagt i kaustisk soda og kokt opp. Trommelen blir sveivet manuelt rundt og flaskene ble deretter lagt i ett oppvarmet kar for å skylles. Produksjonen var på rundt 150.000 flasker i året (?Når?). Senere skjedde brustappingen etter behov. På midten av 1960-tallet ble for eksempel selters tappet en gang i uken, noen ganger 2. Det ble da tappet 10 ½ kasse, a 50 flasker i en kasse. Brusen som ble laget var; grape, Bobby appelsinbrus, pære, cola og selters.

I 1930 kjøpte Nils Leidal inn nye maskiner fra Tyskland, merket "Merkur 91". Nils Leidal snekret også egne bruskasser som tok 25-50 flasker.

De første årene kjørte Nils Leidal brusflaskene ut i en Harley Davidson med sidevogn. I 1925 (?) kjøpte han en lastebil Leidals lastebil, en Chevrolet 1925 modell med 24 hestekrefter og toppfart på 50 km i timen, som var i bruk så lenge fabrikken eksisterte fram til (1997?/el midten av 1990-tallet?) I 1983 ble denne lastebilen kåret med tittelen Norges eldste lastebil, og forøvrig, Norges minste lastebil.

I 1970 overtok sønnen Halvor Leidal. Han overtok fabrikken med det samme produksjonsutstyret men kjøpte nytt noen år senere.

"blåbaærskatten";

I 1975 ble fabrikken oppmerksomhet fra skattemyndighetene som ikke trodde det var mulig for en familie å leve på en omsetning 112.000, hvorav 30.000 gikk bort i mineralvannavgift og moms. Da fikk eieren plusset på 1000 kroner til sin nettoinntekt på rundt 20.000 kroner som en såkalt "blåbærskatt". Dette ble beregnet utfra at familien hadde bær og frukt i hagen som de sanket, og ved fiske og jakt i fritiden. En sak som skattemyndighetene senere ga opp.

Mange særpregede annonser;

"Leidals taffelvann, good for the mave"

Da andre gikk over til plastflasker, var skeptisk og mente det forringet smaken og kullsyren, henviste til fuglenekene som ble pakket i plast som fuglene heller ikke likte;

"Som fugler i nek fra plast jeg vek"